Underveis

Underveis

De kom fra Østen. Noen sa at de var tre. Iallfall var de vise menn. De hadde sett en stjerne. Det hadde blusset opp et herlig lys i verdens mørke natt. Og de hadde tolket det slik at det var blitt født en konge. Så hadde de fulgt stjernen!

Det hadde vært langt og lengre enn langt! Hadde de visst hva de hadde begitt seg ut på? Neppe! Kaspar hadde blitt tungpustet! Han så det nok, den godeste Melchior. Men Balthasar hadde lagt merke til at svetten hadde piplet fram også på Melchior sin panne. Selv hadde han fått gnagsår. Var de ikke snart framme? Skulle utfordringene aldri ta slutt?

De tenkte på det da hadde tatt en rast og skulle legge seg til å sove. Var det de hadde gitt seg ut på, spinn vilt? Var det som de ønsket å få se, så oppsiktsvekkende at det var verdt å sette himmel og jord i bevegelse for å oppleve nettopp det?

Men de gav ikke opp. Ja, det hadde vel vært dager da de var på nippet til å gi opp! Men så hadde det kommet en ny morgen. Etter søvnen hadde de merket at kreftene hadde kommet tilbake. De måtte vel nærme seg målet?

Hva de gikk imot, visste de ikke så sikkert. Men de mente at det var født en konge. Derfor hadde de hatt med seg gaver. Det var gull, røkelse og myrra! Gull var noe som passet til konger. Røkelse, som var en form for bark, ble brukt som medisin og i tempelet. Myrraen, som var tørket saft fra busker eller trær, kunne enten brennes som røkelse eller brukes i salver og liknende. Myrra kunne brukes til balsamering.

Stjernen hadde gått foran dem. Men da de var nesten framme, hadde den ikke vært like tydelig. Var det slik at den var blitt svak i sitt skinn eller hadde den forsvunnet? Eller var de blitt skråsikre på at stedet de skulle til, var Jerusalem, som lå rett foran dem?

I alle fall hadde de dratt til slottet der kongen bodde. Og de hadde spurt: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men de som var på slottet, hadde blitt forundret! Det så ut som de var falt ned fra månen! Og kongen hadde kalt sammen overprestene, og de fortalte hvor Messias skulle bli født. Da vismennene hadde fått vite det, dro de av sted. Og akkurat da fikk de se at stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem helt til den ble stående over stedet der barnet var. Og da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset, og fikk se barnet hos moren, Maria. De ble grepet av det de opplevde, og falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gavene til barnet: gull, røkelse og myrra.

Siden har folk skrevet om den hellige timen da himmelen møtte jorden. Eivind Skeie har skrevet dette om da de vise menn kom til målet:

«En nyfødt kjærlighet sover.
Nå er Guds himmel nær.
Vår lange vandring er over;
stjernen har stanset her.

Englene synger høyt i kor,
synger om fred på vår jord.
Verden var aldri helt forlatt.
En stjerne skinner i natt.

Se himlen ligger og hviler
på jordens gule strå.
Vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå.

Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang!»

Himmel og jord møtes, og jorden fylles med sang! Det er sangen som kan bære midt inn i de omstendighetene som vi lever under. Perspektivet blir: «En stjerne skinner i natt.» Og:

 «Dette barn har himlen med og jorden fylles med sang!»

De angret ikke på den reisen de hadde foretatt. Til tross for slitet, angret de det ikke! For det de opplevde da de kom til målet, var verdt det! Det syntes både Kaspar, Melchior og Balthasar! De så på hverandre, og de forstod at de alle var hoppende glade! De takket Gud som hadde delt det hele med dem! For det var vel Gud som hadde kommet nær?

Hans-Ole Sveia