Frokostmøte uten frokost. Vi kan være kirke uten bygning.
Vi mennesker er flinke til å finne ordninger som gir mening. Vi finner andre som deler vår oppfatning av hva som betyr noe. I Midtre Gauldal er det mange ulike grupper, og en stor andel av menneskene her tilhører en av de fire menighetene. I høst fikk vi et brev fra biskop Herborg Finnset. Hun ønsker å besøke oss i juni. Det kalles en bispevisitas. Arbeidet med programmet for visitasen er kommet godt i gang. Vi håper at den lar seg gjennomføre.
Jeg synes forberedelsene til visitasen sier mye om den situasjonen vi er i. Staben hadde foreslått å ha et frokostmøte mellom biskopen og representanter for barneskolene. Kommunedirektøren hadde nevnt ordet «livsmestring» da prosten og jeg hadde et møte med ham og ordføreren. Jeg fulgte opp med å ta kontakt med en skole. «Frokost skulle bli ordnet», meldte jeg tilbake. Men jeg ble rettledet: «Vi skal ikke spise frokost. Biskopen vil få frokost der hun overnatter. Det bare heter frokostmøte fordi det er tidlig på dagen».
Vi skulle ha et frokostmøte uten frokost. Jeg hadde snublet i et begrep. I kirken har vi mange samlinger som vi forstår på en bestemt måte. Et farlig virus gjør av vi må fravike våre tradisjoner når vi nå samles til dåp og gravferd. Vi gleder oss over at så mange ønsker å døpe sine barn i kirken. I dåpen føres vi inn i en menighet. Nå får ikke menigheten være til stede. Fra Finnmark er jeg vant med hjemmedåp. Nordpå er folk vant med å klare seg selv. I tidligere tider kom familien til kirken for å få stadfestelse av dåp en gang det passet. Da fikk barnet et møte med prestehanda, som de kalte det. I Finnmark lærte jeg mye om hvordan mennesker hadde funnet sine ordninger for å møte hverdagens utfordringer.
Det kan skape uro når vi ikke får gjøre det vi pleier. Budskapet kirken har er bærekraftig. Liturgien har vært prøvd i mange krisetider. Prekentekstene følger kirkeåret og lar oss modnes i vårt forhold til Jesus. Fastetiden kaller vi disse 40 dagene før påske. Prekentekstene forteller oss om hvordan vi kan følge Jesus på hans vandring mot det som ventet ham av kors og lidelse i Jerusalem. De som fulgte ham hadde sett ham utføre undere. Nå forberedte Jesus sine venner på at han ønsket at de skulle følge med ham på en annen vei enn det de forventet. De skulle bli ledet inn i et fremmed landskap. I fastetiden synger vi litaniet. Det kan virke dystert og fremmed. «Herre, miskunne deg over oss», synger vi mellom leddene der presten ber om beskyttelse fra alt ondt. Nå opplever vi behov for å be om at Herren miskunner seg over oss. Og akkurat da får vi ikke møtes i kirkene.
Det er mange som blir engstelige av nyheten om viruset. Det er ikke alle som finner fram til gudstjenester som blir lagt ut på Internett. I denne tiden trenger vi oppfinnsomhet til å ta i bruk nye måter å formidle det budskapet Jesus ga oss. Heldigvis har NRK lovet å sende en gudstjeneste hver søndag i denne tiden. Det er mange kreative tiltak på Internett som vi kan lære av, og formidle. Vi trenger ikke å gjøre likt. Samtaler ved dåp og ved gravferd kan gjøres via telefon. Da kan vi forsøke å lære oss kamerafunksjonene. Men det er noe som mangler.
Vi trenger hverandre. Vi trenger hverandre til å forstå Guds kjærlighet til oss. Jesus fortalte i lignelser om sitt rike: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Markus13,31). I påsken skal vi få høre om Jesus som kjemper, dør og blir reist opp fra de døde. Han lovet å være nær sine venner på en ny måte: «Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Markus 16,20). En kirke er mer enn en bygning. Begrepet «kirke» brukes også for samlingen av de døpte. Selv på en meters avstand viser mennesker at de bryr seg om hverandre. Selv uten adgang til kirken kan vi oppleve at Gud virker gjennom andre mennesker.
Med vennlig hilsen sokneprest Ole Dahle