En påskehilsen fra preses og biskop Olav Fykse Tveit
«Vi vant!» Slikt kan vi høre fra fotball-fansen, selv om de ikke har vært i nærheten av fotballen, heller ikke på banen som kampen ble spilt på. Kanskje ikke engang i nærheten av stedet eller det landet laget de støtter kommer fra. Dette er uttrykk for en entusiasme og eierskap til sitt favorittlag som jeg undres over - og kan til en viss grad beundre. Det nærmeste jeg har vært slike uttrykk er vel da jeg var støtteapparat og sørget for drikke og bananer for mine egne jenter, som hadde det morsomt på fotball-cup i unge år. Men da holdt jeg vel litt igjen. De skulle få spille fotball for å ha det gøy, ikke for å tilfredsstille fotballfedres forventninger.
Hva har dette med påske å gjøre? Riktig nok er tiden rundt påske ofte oppstart for fotballkampene ute igjen, men det er noe helt annet jeg tenker på. En av de biskoper som har satt mest spor etter seg i Norge er en trønder fra Byneset som ble biskop i Bjørgvin. Johan Nordahl Brun ble viktig for både kirkens forkynnelse og kampen for det selvstendige Norge. For over 200 år siden. Men det som særlig lever etter ham, er hans salmer. Den mest kjente er en påskesalme (Jesus lever, graven brast), og den slutter nettopp med ordene: «Jesus vant, og jeg har vunnet.» Der får vi påskens budskap og hva det betyr for deg og meg med en eneste setning.
I dramaet vi kan høre om i kirkens påskefeiring, handler det om Jesus, som kjemper, som taper og mister sitt liv på et kors, men som likevel vinner. Han kunne trengt mange støttespillere. Påskefortellingene gir oss underlige bilder av hvordan de som kunne vært det, sviktet. Ja, han roper at selv Gud har forlatt ham. Likevel er det seieren over urettferdigheten, over det ondes makt, synden, ja, selve døden, som blir stående igjen. Gud viser seg både som den lidende og den seirende.
Livets kamper kan være svært dramatiske også for oss, der mye står på spill. Det gjelder de kamper vi kjemper i egne liv, og de som foregår i de store sammenhenger. For tiden er vi vitner til en krig mot Ukraina, og vi ser hver dag hvor viktig det er at de ikke blir alene i sin kamp for fred og frihet. Vi ser også hvor farlig det kan bli når noen tar Gud til inntekt for å øve vold, ja til og med krig og død for andre. Da kan det enkeltes liv bli lite verdt. Dette skjer, stikk i strid med det som er det kristne budskapet som alle kirker skulle formidle og fremme nettopp i påsketiden.
Vi trenger alle støttespillere i livets ulike faser, som kan hjelpe oss å leve eller også å kjempe når noe står på spill i livet. Noen av dem er på sidelinjen av våre liv, men likevel viktige. Noen av dem griper inn i livet vårt. Vi kan noen ganger kjenne hvor viktig det er at min utfordring eller kamp blir noe som betyr noe for dem. At jeg ikke er alene, at de kan dele sorgen dersom tapet er en realitet, eller dele gleden når det går godt.
I påsken feirer vi at det er en som har vunnet, og at det er en seier som betyr noe for oss også. Jesus viser oss at Gud tar synden og det onde i verden på alvor. Enda mer viser påsken at det er livet og håpet om fred og rettferdighet som seirer. Fordi Jesus vant.
Han som trengte støttespillere, blir vår frelser. Jesus har selv opplevd hva menneskelivet kan innebære. Jeg trenger ikke være alene i mitt mørke, i min livskamp. Heller ikke trenger jeg være alene i min glede over livet og alt det gode. Vi kan ikke påberope oss å ha Gud med oss, når det er på våre egne premisser. Vi rår ikke over Gud og vi kan ikke bestemme hva Gud vil. Det kan gå galt om vi mener det.
Men vi kan be om og oppleve Guds nærvær i livet.
I påsken blir vi inviterte til å følge Jesus i hans lidelse, død og oppstandelse. Det skjer også når vi ble døpt. Da er det han som setter premissene. Og de er gode. Vi blir døpt til et liv i tro, håp og kjærlighet. Det er fordi konklusjonen ble slik på den første påskedag: Jesus vant, og jeg har vunnet!
God påske!